Un livre en norvégien non traduit en anglais et c’est très dommage : le titre en est « l’image qu’on a du monde se forge à la maison » et le livre explique comment la couverture médiatique du monde non occidental souvent faussée, biaisée, incomplète, est pratiquement la seule disponible pour nous faire une idée de ce à quoi ressemble ce lointain. Et c’est en partie sur cette image que l’on se fait « des autres » que l’on construit une partie de notre identité - par comparaison.
Une analyse très critique sur la société norvégienne et la manière dont elle s’engage dans l’aide au développement.
Verden skapes hjemmefra
Hvordan har pressedekningen av den ikke-vestlige verden bidratt til Norges kollektive identitet ? I hvilken grad fungerer pressen som en arena for å forstå « oss » og « de andre » ? Slike spørsmål tas opp i boka "Verden skapes hjemmefra", som bl.a. ser på påvirkningen fra misjon og bistand.
"Verdens skapes hjemmefra" er en av flere bøker i de senere årene som har sett kritisk på våre bilder av "de andre", så vel som våre selvbilder, i vårt møte med verden for øvrig (spesielt i tilknytning misjon og bistand).
I boka viser forfatterne, Elisabeth Eide (universitetet i Oslo) og Anne Hege Simonsen (Høgskolen i Oslo), bl.a. til kritikk fra historiker Terje Tvedt. I sin bok "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen" i 2003 skrev han om "godhetsregimet" knyttet til norsk bistand og utviklingspolitikk (les mer <http://www.rorg.no/Artikler/646.html>her ). Han hevdet bl.a. at journalistene hadde glemt sin forpliktelse til kritisk journalistikk og at pressenes "uvanlige og oppsiktsvekkende rolle på dette svært sentrale feltet" nesten ikke hadde blitt undersøkt. - "Verden skapes hjemmefra" er et forsøk på å endre på dette ved å avdekke så vel typiske som atypiske trekk, skriver Elisabeth Eide i innledningskapittelet "En ung nasjon skaper sitt univers".
se på http://www.unipub.no/utgivelse /2008/verden_skapes.htm
"Fokus på Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oseania har i stor grad vært fraværende i norsk pressehistorie. Denne boka er den første systematiske gjennomgangen av norsk presses verdensbilder. Forfatterne har undersøkt sju norske aviser gjennom hundre år (1902–2002). Boka viser hvordan kolonitid, evolusjonslære og misjonstankegang er en vedvarende viktig del av vår mentale arv, og hvordan internasjonal geopolitikk preger vår oppfatning av ulike deler av verden."
I en anmeldelse i Aftenposten skriver Ulf Andenæs http://www.unipub.no/pdf-filer/omtaler/verdenskapes/aftenposten_170208.pdf
"Vår pressedekning av fjerne strøk blir forklart med Adresseavisens motto : ’Finn en trønder’. Her hjemme har vi naturlig nok vært opptatt av å fortelle leserne om hvilken innsats våre landsmenn gjør på post der ute. Det besværlige har vært at at vi er de gode hjelpere, i bistandens, i misjonens eller de fredsbevarende styrkers tjeneste, mens omtalen av de andre, i de fjerne land, helst retter søkelyset mot elendighet og nød. Gjennomgangsmotivet blir de andres underlegenhet."
Et eget kapittel i boka har fått tittelen "Den gode hjelper - en ’humanitær stormakt’ tar form", der forfatterne ser nærmere på hvordan norsk bistand blir omtalt i pressen. Innledningsvis står det bl.a.
http://www.rorg.no/noop/file.php?id=1747
"Samlet sett er dette et dekningsområde på retur. Vi ser en topp i 1967 og 1976, men nedgangen etterpå er interessant i og med at det er i denne perioden Norge konsoliderer seg som « humanitær stormakt » gjennom innsatsen på freds- og forsoningsarenaen (Egeland 1988, Tvedt 2003). Nedgangen kan skyldes et profesjonelt oppgjør med « prosjektjournalistikk », etter at man i den redaksjonelle debatten på 1990-tallet ble mer opptatt av ikke å reise « på tur » med donorene og takke for reisen med velmente oppslag. På den annen side er utvalget vårt for lite til at vi kan konkludere sikkert."
Forfatterne viser i dette kapittelet til den indiskfødte litteraturprofessoren
http://en.wikipedia.org/wiki/Gayatri_Chakravorty_Spivak
Gayatri Spivak, som mener at "kolonialismens paternalisme har blitt avløst av en form for nykolonialisme der det å definere andre lik oss selv, åpner for at vi må ’hjelpe dem til å bli mer lik oss selv’". Eide og Simonsen bekrefter her Tvedts kritikk om at "forestillinger om det moralsk høyverdige ved innsatsen" bidrar til "å lukke feltet for kritikk" og fortsetter :
"Slik dannes et godhetsregime der norske journalister intervjuer norske eksperter (og misjonærer) uten særlig grad av kritisk filter, og der den politiske debatten som refereres i pressen, i hovedsak kretser rundt budsjettstørrelse og bistandstekniske spørsmål."
I bokas avsluttende kapittel om "de lange linjer" skriver Anne Hege Simonsen bl.a. :
"Geopolitisk plassering spiller (...) en viktig rolle for hvem som produserer kunnskap, og ikke minst for hva slags kunnskap som etableres som ’sann’. I vår studie ser vi hvordan geopolitiske forhold fra kolonitidens dager danner grunnlaget for seiglivete forestillinger om hvordan ulike deler av verden er, og hva vi kan forvente derfra. Vi ser også særdeles tydelig hvordan diskursen om modernitet brukes til å legitimere så vel dominans som solidaritet."
Dette er en observasjon som samstemmer godt med Terje Tvedts konklusjon i et lengre intervju om "nytt blikk på kolonihistorien" i Dagbladet 6. januar 2008 :
http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001080032748&tag=item&words=terje%3Btvedt
"Det internasjonale bistandssystemet oppsto ikke på kolonialismens ruiner, men som en nyorganisering av eksisterende maktrelasjoner mellom rike og fattige land."
Boka får hederlig omtale av bl.a. journalistikkprofessor Guri Hjeltnes i VG
http://www.vg.no/nyheter/meninge
/artikkel.php ?artid=503863
"Eide og Simonsens arbeid vil utvilsomt bli lærebok, men innholdet vil interessere enhver samfunnsengasjert. Her er spreke teoretiske ansatser med de to forskernes tverrfaglige tilnærming og ambisjon om å bidra til studiet av global journalistikk."
Mer info om
http://www.rorg.no/Artikler/1745.html
